"Det må være det eneste sikre i denne fortellingen, raseriet over ranene av livet til alle som står opp en morgen og har så mye ugjort, kanskje de vanlige oppgavene, eller høyst uvanlige, fordi historien skrur seg til, i form av et sleipt båtdekk eller en diktator med bart." Dette er romanen om Leif Jakobssønn, en av mange unge menn som ble frarøvet livet under 2. verdenskrig. Han frøs i hjel på vei over fjellet til Sverige i 1942. Da var han bare 19 år. Leif er dattersønn av en fisker og sønn av en matros, men har selv vannskrekk og har lovet seg selv å aldri forlate landjorda. Han bor sammen med mormoren, moren og tre søstre i Damegården i Trondheim. Det er så trangt i leiligheten at han må søke tilflukt i Nidarosdomen for å kunne tenke. Der tenker han på sjømannsfaren som synes at alle andre steder er bedre enn hjemme, han tenker på at han må få seg jobb i byens beste sykkelverksted og han bekymrer seg for hvem som skal hente ved, måke snø og jage rottene i kjøkkentrappa dersom han får penger nok til å flytte hjemmefra. Han sitter med et brev i hendene som sier at kontinentet er i ferd med å settes i brann, men hva kan han gjøre med det? Hva kreves av en ung mann i en mørk tid? Hva kreves av ham? Med stor dikterisk kraft gir Tove Nilsen liv til en virkelig gutt i en uvirkelig tid.