Den underliggende fornemmelsen av noe faretruende og uhyggelig, som truer med å omkalfatre det vante og det gjenkjennelige liv, er fellesnevneren for Kristin Hoffmans noveller. Noe eller noen gnager på den kjente tilværelsen og truer med sammenbrudd og som er representativt for de typisk Hoffmannske mannlige einstøingene og deres ensomhet og eksistensielle grunnholdning.

Enkelte av novellene har også elementer av thrillerens og krimfortellingens kvaliteter i seg. Kobler en dette mot hovedpersonenes skrantende mentale helse og stigende desperasjon, kan en raskt få assossiasjoner til forfattere som Dostojevskij og Poe, der spesielt tittelnovellen, som nærmer seg formen av en liten roman, får oss til å tenke på både "A Tell-Tale Heart" og "Forbrytelse og straff".

Dette er en type fortellinger Hoffmann kan godt, og som blir bedre og sterkere for hver tekst ettersom hver novelle inneholder så mye mer enn det som står svart på hvitt. Samtidig tar novellene oftest utgangspunkt i hverdagslige og lett gjenkjennelige situasjoner som får eksistensielle proporsjoner og mulig livsendrende konsekvenser.