En mørk novellesamling om forvirrede, løgnaktige og ødelagte menn. Mer handling og dialog enn i tidligere samlinger. Dramatiske, intense og sterke, også når det gjelder forståelse av identitet.

Ingvar Ambjørnsens nye noveller har klare paralleller i både omgivelser og handling. De handler alle om menn. Og om løgn, og hallingkast når det gjelder forståelse av identitet og realitet. De er åpne, med mye handling og dialog, noen av dem nesten som små romaner.

I Bergtatt møter vi en bror, søster og hennes seks år gamle sønn som overnatter på et hotell inne i fjellet. I bergveggen utenfor spisesalens vinduer henger en forulykket ung basehopper. Det er flomlys på, og barnet kastes mellom de voksnes versjoner av virkeligheten, mens en blind pianist spiller i bakgrunnen.

Alt i alt syv noveller som er ransakende, ubehagelige og av beste Ambjørnsen-merke.

Min søster kjørte. Kristian lå og sov i baksetet. Jeg satt og røykte en sigarett.

- Jeg skulle ikke ha gjort det, sa hun. -Det ble helt galt.

- Det er vel ikke stort å bry seg om, mente jeg.

- Jeg drakk altfor mye, og så ble jeg helt besatt av ... Hun bet seg i underleppen.

- Du ville bli sett av en som ikke kunne se, foreslo jeg.

- Nei, sa hun. - Jeg tror det var det at han ikke kunne se seg selv.

På den andre siden av dalen var to klatrere i ferd med å ta seg ned til den døde.

Det var en vakker dag med sol og blå himmel, og jeg tenkte at vi ville få en fin tur over fjellet dersom vi bare kunne tie om det aller meste.