«Det gule bladet, den svarte pupillen» er en samling dikt om språk og ensomhet, fellesskap og frihet. Gjennomgående reflekterer diktene over hvor frie vi egentlig er når vi trer inn i språket eller velger en livsvei. Forholdet mellom avsondrethet og fellesskapsfølelse tematiseres og formuleres på ulike måter, i et språk som forener bilde og tanke, poetisk lek og meningsdannelse.

Heibergs dikt veksler mellom bortvendthet og henvendelse, og balanserer mellom strenghet og følelse, villskap og sårbarhet. Det lyriske jeg-et er hengitt til verden, men i beskrivelsene av verden finnes en lengsel etter noe annet, og en egenrådig vilje som krever konfrontasjon, lidenskap og ærlighet.