En disputt mellom Baste og Johanne etterlater gutten utrøstelig og innelukket. Annabella vet ikke sin arme råd og tyr til slutt til frøken Anna for hjelp. Annas milde vesen – og en konkylie – bringer Baste ut av tungsinnet.

Annabella har pliktskyldig løpt med beskjeder mellom Anna og Lars, men nå begynner hun å få nok.

– Gå, sa Anna utålmodig. – Si at han må komme. Nå!

Og hun gikk. Hun løp ikke, for til det var hun for skuffet. Hun følte seg som verdens største tåpe. Visst var Anna en engel, men en engel som visste hvordan hun skulle få det slik hun ville, og selv var hun ikke annet enn en budbringer.