En tilfeldig nordmann er en satire og en overskuddsroman, men slettes ikke uten brodd eller varme.

«For ikke så lenge siden skrev avisene om en viss skandale på Litteraturhuset i Oslo: Da man åpnet for debatt etter en samtale om ved og vedhogging i norsk litteratur, som to av våre fremste samtidsforfattere hadde deltatt i, ble talerstolen nærmest kuppet av en middelaldrende, eller eldre mann som lirte av seg en serie med bannord, ulyder og slibrigheter som de færreste hadde hørt maken til, og det sier ikke så lite, og når man i tillegg fikk oppleve et kroppsspråk så utagerende at de som satt på nærmest rad fryktet for sin egen sikkerhet og helse, var begeret fullt, som det heter. Dette satte altså ikke bare en solid støkk i publikum, det satte ganske enkelt en effektiv stopper for hele arrangementet, som i stedet utviklet seg til det den ene av forfatterne karakteriserte som høylytt og udelikat kaos, på grensen til håndgemeng; så langt gikk det at to uniformerte vakter måtte tilkalles for å dempe gemyttene. Man hadde sjelden eller aldri opplevd lignende tilstander i disse ærverdige lokalene, det måtte i så fall ha vært da Oslo lærerskole holdt til her, og det begynte å bli noen år siden.»

Gordon Mo jobber i Landbruksdepartementet og er en grå byråkrat. En dag han blir beæret med kake på jobben, er trykket imidlertid for stort i Gordon Mo. For å gjøre en lang historie kort, neste dag jobber han ikke lenger i departementet. Men i motsetning til de fleste 60 år gamle byråkrater som mister jobben, er ikke Gordon Mo overflødig: Noen trenger en mann som koker over.

Sånn begynner Gordon Mos reise, i første omgang til en institusjon som skal hjelpe ham på beina igjen. Der møter han nattevakten Bare Meg som skal vise seg å spille en avgjørende rolle. I bakgrunnen finnes dessuten Frans Meek …

Utdrag fra intervju med Lars Saabye Christensen i VG i februar 2021:

I romanen «En tilfeldig nordmann» møter vi den tilfeldige nordmannen Gordon Mo, en trofast byråkrat ansatt i Landbruksdepartementet som ikke gjør noe ut av seg. Tilsynelatende. For han gjør det Lars Saabye Christensen selv kjenner for å gjøre, det hele Norge kanskje kjenner et behov for å gjøre, kanskje særlig akkurat nå: Han koker over.

– Gordon Mo dukket opp som en indre stemme og et ytre syn. For vi brenner inne med så mye, og det er ikke sunt i lengden. Gordon Mo blir et slags redskap for å få tingene ut, eller et rop om hjelp. Alle har behov for å koke over innimellom.

– Og nå har jeg en fornemmelse av en stemning som er på bristepunktet. Vi lever under et stort press, og pandemien forsterker selvfølgelig dette. Den gjør samfunnet tydeligere, vi ser både samhold og motsetninger klarere, sier Saabye Christensen.

Romanen ble smittet av corona. For som et eksperiment lot Saabye Christensen den stå helt åpen for sin samtid og det som skjedde fra dag til dag.

– Men at det skulle ta sånn av i denne samtiden vår, det hadde jeg jo ikke trodd. Samtiden bare rant inn i boken, og coronaen rant inn med full styrke mot slutten. Jeg kan nok kontrollere en roman, men virkeligheten er det verre med.

– Det gjorde meg i alle fall årvåken for min egen tid, og det er ikke lite, bare det, sier Saabye Christensen som med Gordon Mo også tar et slags oppgjør med krenkedebatten som har tatt av her hjemme.