Ellinor sitter fortvilet og bevitner Knuds tilståelse. Deretter fremmer Torild et krav som gjør det hele enda vanskeligere … Knud så nedslått ut, men Ellinor følte ikke medynk med ham, bare sinne. Hun grep ham i skulderen. – Hva i alle dager var det du tenkte på? Jeg trodde vi var enige om at du ikke skulle ta på deg skylden?

– Jeg kunne ikke lyve, mumlet han.

– Det er jo ikke løgn! Hele mannskapet ditt har forklart seg, og alle sier det samme: Vi ble offer for naturkreftene. Det er ingen som har skylden for dette, Knud!

– I så fall har jeg vel ingenting å frykte.

Marie mistenker at det er noe Solveig ikke forteller – noe som kan få følger for Georgs fremtid …