Året er 1841. Lina har sjelden følt seg så alene. Kolbjørn har forlatt henne, men likevel er hun fortsatt som en utstøtt å regne i bygda. Johanne presser på for å ansette en ny stallmester, men Lina kvier seg for å erstatte Kolbjørn. Likevel blir det snart nødvendig for at gården skal kunne drives, for både Thomas og været motarbeider henne … – Med alt dette regnet får vi ikke høstet inn kornet til rett tid. Vannet står jo opp til kornaksene flere plasser. Dette kommer til å ende i tragedie, sa Johanne.

– Vi får håpe det ikke går så langt, sa Lina.

Lina satte seg overfor henne. Hun kunne ikke huske å ha sett svigerinnen slik.

– Er dette straffen? mumlet Johanne og la hodet i hendene. Ryggen ristet i noe som så ut som lydløs gråt. – Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer nå, vi har ikke hatt uår på flere tiår … Det må være Herrens straff …