.

I DISSE FORTELLINGENE rendyrker Hermann Hesse (1877-1962) det mytiske aspektet ved sin litteratur, og henter frem typiske eventyrmotiv: ynglingen som forlater fellesskapet, som møter fremmede og settes på prøve i en drømmeaktig verden av fjell, elver og fergemenn, konger og vismenn, blomster og fugler, metamorfoser og fantastiske tildragelser. Men der den klassiske eventyrhelten ender opp med å vende tilbake til sin hjemlige verden, er Hesses skikkelser stort sett overlatt til seg selv og til det fremmede: Det er sjelens ensomme kamp som settes i scene hos Hesse.

Så nær som ett ble alle disse eventyrene til i perioden omkring første verdenskrig, da Hesse også gjennomgikk et psykisk sammenbrudd. På bakgrunn av en generell undergangsstemning uttrykker Hesses eventyr en higen etter absolutt renhet, en lengsel etter foreningen av det skjønne og det gode, og en flukt inn i et fullkomment vakkert univers bakenfor vår kaotiske virkelighet.