"(...)hennes særegne styrke ligger i å gå så langt inn i eksistensielle tilstander at hun normaliserer galskapen. Hun vrenger innsiden ut, og skriver om de mest smertelige tilstander med en komisk letthet og de mest forbløffende bilder (...) Det kunne blitt klaustrofobisk og tett. Det blir det ikke. Grimsrud løfter livene opp og ut, gjør hver av oss til del av en pulserende organisme."

Cathrine Krøger, Dagbladet

"Beate Grimsrud og bøkene hennes er sjelden vare. Man kjenner dem igjen når man ser dem.(...) Grimsrud bor i Stockholm, «den byen i verden der det finnes flest alenehusholdninger. Femtini prosent.» Denne faktaopplysningen står i første avsnitt på første side i årets praktfulle roman, Evighetsbarna"

"Språklig er Beate Grimsrud alltid tett på opplevelsen, hun er i følelsen, den holdes frem i rene ord, uten forklaringer eller omskrivinger for en utenforstående. Dermed tvinges vi som leser til å se og oppleve verden på en nye måte. Når Beate Grimsrud åpner opp for de helt store tankene, og lar det ene bilde ta det andre og spinne ukontrollert, så blir de på et merkelig vis krystallklare, logiske, til tross for sine forvirrede utgangspunkt."

"(...)Grimsrud har en fabelaktig evne til å trekke leseren rett inn i småskrudde tankebaner som vil gi god mening også for de fleste friske. Til og med psykotiske tilstander kan virke logiske innenfor hennes språklige repertoar."

Ingunn økland, Aftenposten

"Beate Grimsrud innfrir alle forventninger med sin nye roman (...) «Evighetsbarnen» er en ny påminnelse om Beate Grimsruds litterære begavelse, og hennes skjeve, kloke blikk på verden og tilværelsen."

“Beate Grimsruds storhet og styrke – for hun er en av våre store nordiske forfattere – er stemningene, mellomrommene mellom ordene, rytmen, tankeglidningene, mottankene, språket – hun skriver til tross for sin dysleksi en prosa som løper over skyer. Lett, sterkt, suverent. Ofte er det sørgelig, ikke sjeldent morsomt – ofte begge deler samtidig.”

"I det hele tatt er dette en roman som nærmer seg menneskeværendet med en slik trøst og respekt at øynene blir myke når man leser. Grimsrud setter ord på dette menneskelige fundamentet og minner oss om selvfølgeligheter som vi dumt nok ser ut til å ha glemt.”