Diktene i Feriefølelser er episke dikt som i stor grad er bygd på scener. Metoden er å innføre et dramatisk sceneskifte samtidig som temaet forblir det samme. Scenene har en kjerne av fortelling i seg. Ikke sjelden er utgangspunktet en historisk hendelse som fremdeles oppleves som vesentlig og verdifull i det den kaster lys over eksistensen. Atmosfæren i disse diktene er ikke hentet fra et indre sjeledyp, men fra relasjoner med andre. Vår såkalte underbevissthet er egentlig bare summen av relasjoner. Hvorfor da ikke forsøke å skrive dikt som ferskvare, med filosofiske og religiøse undertoner?