De pleide å kalle stedet for Helvete. De amerikanske soldatene hatet Keflavik og flybasen der, det var noe med de svarte lavaslettene overalt - det var som om Keflavik ikke egentlig eksisterte. Men likevel var det i Keflavik Ari vokste opp, ble voksen, og til slutt brøt opp fra alt og forsvant. Nå som faren er døende, må han vende tilbake hit igjen, for å konfrontere både sin egen og forfedrenes brustne historie. Jón Kalman Stefánsson har vunnet mange beundrere både blant kritikere og lesere her til lands med den fantastiske trilogien om Gutten bestående av Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte. Nå følger han opp med en slektsroman som binder sammen fortid og nåtid på et vis som har fått anmelderne til å sammenlikne den med Roy Jacobsens Seierherrene og De usynlige. Vi befinner oss i et moderne Keflavik som er like tomt og forvirret som den hjemvendte Ari. Men gradvis nøstes trådene i familiehistorien bakover. Fiskene har ikke føtter er en vakker og vond og storslagen historie om en familie over tre generasjoner. Det er en fortelling om mennesker som elskes og plages, som flykter og vender hjem. Det er en historie om smerte og savn, om fiskekvoter og fangstkrise, om amerikanernes krigsskip, om Beatles, Pink Floyd og Wham. Det er en historie om lyse og mørke dager i Nordfjördur - og om en kvinne som forvandles til en levende mumie. Fiskene har ingen føtter er nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2015.