For en stund har vi alt vi trenger: Vi har et hus, vi har en familie, vi har et barn. Men vi kan aldri vite hvor lenge vi har det. Og når barnet forsvinner, hva er da igjen av familien og fortellingene vi møysommelig har spunnet om den? Den desperasjonen som følger av å miste et barn, lengselen og ikke minst forvirringen etter tapet, danner klangbunnen for diktene i Trine Ness' andre diktsamling. Hvordan kunne møte virkeligheten med et annet blikk. Lete etter en annen rytme. Hvordan påbegynne nye fortellinger med erkjennelsen om at tidens erosjon smuldrer dem opp igjen og vi må begynne på nytt enda en gang. På et annet sted. I en annen tid. Og uten noen garanti om klarhet og forsoning.