"Språket er eit kapittel for seg. Det flyt lett og greitt, og det er neppe tilfeldig at det grunnleggande kan minne litt om til dømes søstrene Brontè og George Elliot. Synsvinkelen flytter seg frå den eine til den andre, forfattaren fortel ofte retrospektivt - og ikkje så sjeldan blir ei hending skildra først frå Madeleines synsstad, seinare frå ein annan person. Tidskoloritten greier forfattaren å formidle på ein framifrå måte."




















