Våren 2011 våkner Adolf Hitler opp på en benk i bydelen Mitte i Berlin. 66 år er gått siden han skal ha dødd i bunkeren, og han er fremdeles iført uniformen og frakken. Etter å ha orientert seg noe, får han vite at det er fred i landet, og at statsministeren heter Angela Merkel. En velvillig kioskeier, som gir ham midlertidig husly, overtaler ham til en rens av uniformen og foreslår at han henger litt rundt i påvente av noen tv-folk. Det er nemlig store sjanser til at de vil la seg begeistre av hans ”Hitler-imitasjon”. Etterspørselen lar ikke vente på seg. Han plukkes opp av produksjonsselskapet Flashlights og får prøve seg i et show som kan trenge å sprites opp.

Hitler har allerede sett nok til å få vekket et nytt samfunnsengasjement: De mange tyrkerne i byen som jo ikke er krigsslaver, men bedriver småhandel og dagdriveri, samt den generelle slappheten i klesstil og språk, gir ham nok å snakke om. Med sin fullkomne mangel på ironi blir han sett på som en dyktig imitator, hvis innlevelse er så total at han aldri trer ut av rollen. Et funn for underholdningsindustrien og et drømmescenario for Hitler, som er fullt klar over hvor sterkt radio- og fjernsynsmediet er, og at det nå har degenert til løsprat og sludder. Han blir fast bestemt på å bruke etermediet til sin utrettelige kamp for det tyske folk og ber om et kontor og et ”partiapparat”. Sistnevnte innvilges ham i form av en halvdags sekretær med goth-stil. Produksjonsselskapet sørger også for hotell og papirer, ettersom Hitler ikke har noe annet enn det han står og går i. Hitler er ikke nettopp en vitsemaker, og hans ”parodi” er slående lik originalen. Talene hans skanderes slik at vi leser ordene støtvis, og nærmest hører ham som den fordums Føreren.

Retorikken og de store ordene gir rom for misforståelser, men bevirker også at det han sier virker dagsaktuelt. Det er unektelig komisk når han forarges over de hundretusener av tapte sjeler som går bort i trafikken hvert år og derved ikke kan settes inn som soldater. Det finnes ingen ironi her, men uttalelsen er så drøy at Hitler hylles desto mer som en kul fyr og talsmann for mange unge. Her er endelig en som tør å snakke fra levra, som ikke tar de tusener av forbehold og forsiktighetsregler politikerne er bundet av. Hitler får stor støtte for sine demagogiske taler om raseblanding, og etter at de legges ut på YouTube omtales han bare som ”den gærne YouTube-Hitler”. Man forundres over at han nekter å avsløre sitt rette navn og spør seg om det faktisk er lov å imitere Adolf Hitler i ett og alt. Men Flashlights har ingen skrupler med sin tv-magnet. Jo mer kynisk og hensynsløs, desto bedre. Bare én ting får han ikke spøke med: jødene.

"Stor satire og herlig harselas om Hitlers gjenoppvåking, ved en spennende debutant."

Guri Hjeltnes, VG

"Salgssuksess og samfunnssatire, hylende morsom."

Arne Dvergsdal, Dagbladet

"Timur Vermes´ svar er det mest lesverdige og underholdende jeg har lest til nå. Hoderystende morsom. En satirisk perle."

Leif Ekle, NRK

"Urovekkende sannsynlig."

Die Zeit

"Han er her igjen er en av de bøkene man må ha lest."

n-tv Tyskland