HU er en diktsyklus, der de tre delene (Opphav / Sorgtavler / Oppløpen) er gjennomsyra av nettopp HU; jentungen og jenta. HU er en frittgående og egenrådig karakter som fyrer opp sidene med sin intense tilstedeværelse i verden, på godt og vondt.

Diktsyklusen gjennomstrømmes av de landskapene som omgir og borer seg inn i denne jentekarakteren; gress og fjell, vidde og trær, myrer og brådjupe innlandssjøer.

Alle landskapene speiler også de emosjonelle berg- og dalbanene jenta, eller jentungen eller Hu, utsettes for eller setter seg selv i.

Fortid flettes til nåtid, og midt i den pulserende tidsstrømmen inntreffer også døden, og med den de utfordringene små og store mennesker kommer til å møte i løpet av et liv.

Det er mange iboende krefter i HU, i jenta og jentungen. Hu trekker seg tilbake, trekker seg opp, tar seg til rette når det trengs.

Kanskje finnes det en konstant oppdrift i HU, ei kraft som i liten grad lar seg overstyre av andre.

«Draumkved, elvesang og moltemyrer danner bakteppet når Aasne Linnestå skriver fram ei ungjentes utviklingsprosess fra usikkerhet og sårbarhet til fastere holdepunkter i tilværelsen. Dette er korthogd og spenstig poesi. Aldri over ti linjer pr side, ofte bare fire-fem. Men utfordrende, konfronterende og vakkert på den troverdige måten, full av billedkollisjoner som skaper uventede tankehopp og assosiasjoner.» Arne Hugo Stølan, VG (Terningkast 5)

«Diktsamlingen bruker Draumkvedet til å skape en felles forståelse ut av det personlige. (...) Linnestås tråder tilbake til en av nordisk kulturhistories mest bemerkelsesverdige skatter er elegant sydd inn i et selvstendig diktverk. Hu synger gjennom Olav uten at han blir påtrengende - og det er et kunststykke.» Trude-Kristin Mjelde Aarvik, Morgenbladet

«Aasne Linnestå gjer tradisjonen relevant igjen. ... Slik plasserer Linnestå seg heilt i sentrum av det som går føre seg i tenkinga, og i den tenkande lyrikken, i dag. ... Og så dette fantastiske bildet av fiskeblodet til slutt!» Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen

«Eit moderne visjonsdikt ... Det er ei flott utvikling i desse dikta. Mot slutten rører dei seg mot auka villskap i innhaldet, samstundes som den rytmiske kontrollen med stoffet vert sterkare.» Sindre Ekrheim, Dag og Tid