Sundstøl mistet skrivelysten etter sin siste bok, men er nå tilbake i en helt annen verden enn krimsjangeren, noe han mestrer forrykende godt. ... Sundstøl skriver svært billedlig, og til tider nærmest poetisk.

Vidar Sundstøls roman står frem når bokvåren skal oppsummeres. ... Jeg’ et og de andre som danser sammen i dysfunksjonaliteten og lengselen, leverer innsikt, drøfter store, almenngyldige spørsmål og har observasjoner som får deg til å brette eselører på sidene, bla tilbake for å lese, stoppe opp og stave enkelte av setningene som et barn oppdager skrift for første gang. Du forbløffes over hvordan det er mulig. Kunsten ligger i å si akkurat nok.

Boka har fått merkelappen «roman», og ho fungerer som ei samanhengande forteljing, men teksten er bygd opp av korte tekster med stor poetisk kraft. Den tidlegare krimforfattaren har sjølv hevda at han har gått lei av ein sjanger der plottet tar nesten all plass i den skapande prosessen. Det skal vi vere glade for, og han må gjerne gå vidare på den litterært sett meir utfordrande vegen som Hullet han krøp ut av viser at han beherskar.

Sundstøl lykkes med det meste i denne romanen. ... Det går an å assosiere til så vel Olaug Nilsens «Tung tids tale» og til Lars Amund Vaages «Syngja». ... samtidig skiller Vidar Sundstøls tilnærming seg helt ut – original og foruroligende som den er.

Leif Ekle, NRK

Mye er badet i tristesse, men på en munter-komisk måte. ... Og når unge kvinners «ugifte fingre» svever «som spede asparges over byens fortau» skjønner man at denne romanen også spiller på et vakkert, lyrisk register.