Det er blitt skrevet om Sarah Selmers forfatterskap at alle bøkene hennes kan leses som forsøk på å forstå bestemte tilstander. I dødeboka kan også leses som et slikt forsøk, en utforskning av den tilstanden som oppstår når et menneske man en gang sto nær og fortsatt på et vis er bundet til, brått dør. Minner dukker opp, gode og vonde, og blander seg med de praktiske gjøremål et dødsfall fører med seg. Undring over livets skjørhet, dødens stadige nærvær og menneskenes forsøk på å forstå og forsone seg med den, formuleres her i en dialog med blant annet Den egyptiske dødeboken, en samling tekster som skulle følge de døde inn i etterlivet, de eldste av dem skrevet for nesten 4000 år siden.

Anmelderne mener:

«Selmer har alt lenge vore rekna blant dei gode poetane i landet, men først med denne samlinga har ho – for meg – også blitt ein av dei viktige. I dødeboka viser ein poet som gjennom to tiår har mogna intellektuelt og opparbeidd ei formuleringsevne kor det slår gnistar mellom fornuft og kjensler. Lesaropplevinga går inn blant dei sterkaste eg har hatt dei siste åra.»

Merete Røsvik, Klassekampen

«Spenningane i tekstane er poetisk og språkleg funderte og står fram som motsetnadar, utdjupingar og tersklar, og ikkje minst som enkeltståande bilete som formeleg sprengjer seg plass i teksten [...] Og ein finn mykje klokt og tankevekkjande, til dømes om gløymsle og minne, så vel i meir prosaisk klartekst som biletleg»

Sindre Ekrheim, Dag og Tid

«... glemselen undersøkes med genuin nysgjerrighet i Selmers bok, og den fører med seg sin egen sorg: Mennesker som forsvinner for oss, forsvinner flere ganger.»

Bernhard Ellefsen, Morgenbladet