Tora kjente rødmen skyte opp mot hårrøttene. Forlegenheten hun følte gjorde henne sint, og hun grep til det beste forsvar hun kunne tenke seg. Et angrep. – Jeg skjønner ikke hvordan du kunne la meg dra alene hvis du mener at det er så farlig.

– Jeg visste ikke at du dro. – Men du kom tilbake, og fant hytta tom. Da burde du, hvis du hadde hatt noen som helst ansvarsfølelse, kommet etter for å se om jeg klarte meg. – Hvorfor skulle jeg det? Fredrik Hanke så kaldt på henne. – Jeg har ikke noe ansvar for deg og ditt liv. Du er et voksent menneske som på alle måter signaliserer at du er i stand til å ta vare på deg selv. Så hvorfor i all verden skulle jeg følge etter deg?