Slik er litteraturens kraft. Og slik virker Annie Ernaux’ korte, usentimentale opptegnelser fra da hun så moras forvirrede ansikt i heissprekken når hun forlot henne etter besøkene på sykehuset. Jeg er fortsatt her inne i mørket vekker minner som trenger seg ned i fingertuppene når jeg skriver denne anmeldelsen, og konklusjonen er uunngåelig: ”Du må skrive mer, Annie Ernaux.”

… bidrar til å nedfelle en unikt kvinnelig erfaring i skrift … Jeg er fortsatt her inne i mørket fremstår kompromissløs, men nyanserer den unike erindringsalléen som verkene til Annie Ernaux er. Samtidig farges boka av Ernaux sitt credo, som gjennomsyrer hennes glitrende minneverk: ‘et ønske om å bevare, forstå, men først og fremst bevare.’ Også de vonde sidene hører med.

... rå og umiddelbar … Samtidig som dagboknotatene i Jeg er fortsatt her inne i mørket har en mer akutt valør enn mange av Ernaux’ utgivelser, søker også disse notatene seg mot hennes nøytrale litterære form, mot det kontante som kjennetegner hennes skrivemåte ... Hennes samlede forfatterskap insisterer på viktigheten av å alltid se på nytt, alltid tegne på nytt.

… utfyller bildet av en forfatter med unik evne til å dokumentere hverdagsliv … Bokas litterære form tvinger leseren til å se i øynene det som er, ta det inn i form av lukt, hva som skjer med kroppen mot slutten av et liv ... Annie Ernaux’ dagbok minner om noe som mangler i offentlig debatt om helsepolitikk – og som manglet i min familie: Aksept av menneskets sårbarhet, dets utsatthet for sykdom og død som grunnleggende sider ved tilværelsen.

Med utgangspunkt i morens Alzheimers sykdom, utforsker den franske Nobelprisvinneren Annie Ernaux grunnleggende temaer som alderdom, den kvinnelige erfaringen og sorg. Resultatet er lammende og rystende.

[teksten] greip så til dei grader tak i meg, at eg òg måtte grine … Det er berre å gi seg over. Annie Ernaux er vår tids meister i røyndomslitteratur. Ingen over, ingen ved sida av.

… en ærlig bok om avsky, kjærlighet, fortvilelse og sorg.

Anne Cathrine Straume, NRK

Mellom linjene i Annie Ernauxs direkte og ofte følelseskalde observasjoner, leser man hennes egen angst for alderdommen.

Inger Bentzrud, Dagbladet