Det er åtte år siden Rune Christiansen utga sin forrige diktsamling, "Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter." I mellomtiden har han utgitt to kritikerroste romaner, "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" og "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen." Rune Christiansens diktning er utpreget intertekstuell, han snakker med verdenslitteraturen og filmhistorien, med mytologien, med bibelfortellingene. Her er Jason og argonautene, her er Gud bak sin himmelske dør; her er Grundtvig og von Dalin, her er Gunnar Ekelöf, Robert Bresson og Hiroshi Shimizu. Men like mye får han de små, kravløse tingene i tale, insektene, tjærepapiret, klesklypene som dupper i en plastbøtte fylt med regnvann, uanselige, men langt fra ubetydelige. Her er gleden over alle tings nærvær; samtidig er døden til stede som et skyggefullt faktum, eller like mye: et gyllent skinn.