Da jugoslaviske Arisa var åtte år, sluttet hun plutselig å vokse, og hun måtte forberede seg på å leve et annet liv enn hun hadde håpet og ønsket. For resten av livet i en åtteårings kropp. Som i en lang og bratt trapp, trinn for trinn, til slutt bare en stige, klatret jeg motvillig oppover mot erkjennelsen av at det faktisk ville være en mulighet for at livet mitt ble akkurat slik. At jeg aldri skulle bli som de andre. Jeg ville alltid være en outsider, en raring, en patuljak som ikke engang var en riktig dverg. Og dermed kunne det virkelig komme til å skje, at jeg aldri, i hele livet mitt, ville komme til å bli en person som en annen person kunne elske. Det skulle likevel ikke bli den største utfordringen Arisa opplever. Da borgerkrigen startet i Jugoslavia, måtte hun flykte sammen med familien sin. De hadde feil tro. Barndommen var over. Bekymringene over hvor stor eller liten jeg var, eller om jeg noen gang kom til å bli større, var borte. Ingen mobbet meg for størrelsen lenger; jeg merket det i alle fall ikke, for vi brydde oss ikke lenger om luksusproblemer. Vi hadde annet å tenke på. Det var krig. Jeg snudde meg en siste gang og så oppover stien, tok kofferten min i den ene handa og tante i den andre. Husene våre forsvant i skumringen. Flokken av mennesker begynte langsomt å bevege seg mot bussene som stod og ventet nede på den store hovedveien. Ingen lys var på, og bare det mørke omrisset av hjemmet vårt var synlig. Alt vi eide, var gjemt eller pakket inn. Alt vi heretter skulle eie, var hverandre og det vi hadde klart å pakke ned i fire kofferter og en gammel sekk. Dette er historien om Arisa Dizdarevic' som sammen med familien sin kom som flyktning til Norge i 1993. Vi følger henne fra hun blir født i Jugoslavia på slutten av syttitallet til hun som 35-åring lever som en helt vanlig trebarnsmor i Norge.