Svimlende høyt oppe på en bjelke i Kristkirken kjemper Kolrun for livet – mens høydeskrekken suger blikket hennes ned i den visse død.

Hun rakk så vidt se ham kaste kniven. Bare hell gjorde at hun hev seg til den rette siden, men rykket gjorde at hun begynte å falle framover mot bjelken mellom dem. Et isnende, endeløst øyeblikk hang hun med halve overkroppen ut over kanten og det ene benet på bjelken. I ren dødsangst fikk hun tak med en hånd og greide å rette seg til hun satt over skrevs på bjelken. På den andre siden akte den store mannen seg varlig ned til han satt som hun selv. Kolrun forsto at han ikke våget å gå oppreist. Det var neppe mer enn fem–seks skritt mellom dem. «Nå,» sa han med et dyrs knurring i stemmen. «Nå skal du fly. Liker du høyder?»