En ung mann går inn i et mørkt rom, krysser rommet og setter seg på en stol. Der blir han sittende, mens han beveger på overkroppen og ser seg om uten riktig å se i mørket. En kvinne som er noe yngre enn ham ser ham mens han krysser gulvet, og kjenner ham igjen. Hun har møtt ham før, allerede som barn. «Kan han si: bli» består av en strøm av gjentakelser og et kresent detaljutvalg som sakte utvides. Fortløpende justeres forestillingen om rommet, og om forholdet mellom han og henne. Romanen er skrevet i et nøkternt, rytmisk og insisterende språk. Det er en kompakt roman om barnets og minnets forhold til blikket.