I Første surrealistiske manifest (1924) omtales et aldri gjennomført prosjekt: å samle et stort antall romanåpninger i en antologi, «som et ledd i en nødvendig opprenskning». I Leseprotokoller gjennomføres dette prosjektet, idet mange av de senere årenes romaner, gjennom ulike former for poetisk relativisering, utsettes for en eksperimentell lesning. Under denne lesningen føres det protokoller, leseprotokoller.