Den høythengende Pulitzer-prisen i litteratur gis sjelden til en debutant. De elegante og bemerkelsesverdige fortellingene i denne samlingen overbeviste imidlertid juryen, og Jhumpa Lahiri fikk prisen i 2000. De ni novellene handler alle om indere, de fleste i eksil, mennesker som daglig opplever hvor vanskelig det kan være å forene arven fra gamle og sterke tradisjoner med et moderne liv i en ny verden. Opplevelsen av å føle seg fremmed, misforstått og, selv som annengenerasjons innvandrer, å lengte 'hjem' til noe man ikke engang vet hva er. I flere av novellene skildres ekteskap arrangert av foreldrene. I tittelnovellen er det en legeassistent som oversetter pasientenes lidelser fra én indisk dialekt til en annen. Fortellingene viser den unge, indiskættede forfatterens skarpe blikk og sterke evne til å omsette det hun ser, til klar og ren prosa, så gjennomskinnelig at man knapt merker at man leser.