Mange vil kjenne seg att i tanken om at å vere deprimert ikkje er nok, ein fullstendig psykisk kollaps er eit minstekrav for den som vil svikte alle rundt seg. Ynsket om å kjenne seg like underernært fysisk som psykisk, og den ekle kjensla av å oppdage at det ein har trudd var ekstase i røynda er fråver av sorg er også gjenkjenneleg. Men vi finn også humoristiske innslag som det om å bli drepen av føremiddags-TV eller å bli skremt når ein ser hovudforma si i eit togvindaug.