Amalie føler seg som en kasteball i andres spill, omringet av halvkvedede viser og stygge hemmeligheter på Risthaug gods. Nå er begeret fullt, og hun bestemmer seg for å ta styring selv – men det får uante og opprivende konsekvenser.

Brått hørte hun liksom stemmen til Lauritz, den dype, varme stemmen … ‘Skulle du trenge hjelp, om du ikke får sendt brev eller er i fare, så åpne denne og bær den synlig.’ Medaljongen!

Skjelvende grep hun om sølvkjedet og dro den frem fra under korsettet.

Marthe har sjelden kavet på dypere vann, men er det ikke land i sikte? Hun skal nå det! Hvis hun bare kan klare å holde seg selv og fru Camilla og Lauritz og lille Emil og garnisonsslaven Audun flytende litt til ...