I "Min vrengte kimono" skriver Kjersti Bronken Senderud frem en kvinne som vokste opp på en gård, men som tilhører luften. Et himmelskip lastes med dyr og mennesker, levende og døde; med traner og svaner, en hest og en hund; med de mørke rommene på gården der den vesle jenta sprang mellom husene, og med kjæresten som døde. Her er jeget som barn og jegets barn, en datter som ikke finnes. I dette skakke og eventyrlige universet er Maria Magdalena en søster blant søstre og samtidig en forbindelse til det guddommelige, det gjennomlyste. Ved å tvinne søsterbåndet og leke med kjønnede markører utfordrer diktene også forestillinger om det kvinnelige.