Romanens tone og temperament er essayistisk. Når refleksjonen knyttes til et personlig minne, som morens servering av jordbærsyltetøy til kjøttkakemiddagen, er den en fullgod erstatning for omfavnelser og tårer. … Slutten antyder at "det vesentlige" ved mor er å finne helt andre steder enn i filosofien. Den ironiske vendingen gir grunn til fruktbar tvil med hensyn til hva vi har lest, og bare det løfter romanen godt opp over den gjengse norske debuten.

Uvanlig nok har romanen fotnoter med utfyllende forklaringer på små detaljer i hovedteksten. Sakligheten skal vise seg å åpne for en egenartet kjærlighetserklæring til den forsvinnende moren.

Ingunn Økland, Aftenposten

Mor forsvinner er en innsiktsfull roman. Forfatteren gjør mye rett i sin sammenstilling av den forferdelige sykdomshistorien og en insisterende modernitetskritikk. Mor forsvinner er, om enn noe høytsvevende, et resultat av et imponerende stykke tankearbeid om hva det vil si å være menneske.

ein sterk romandebut om viktige spørsmål og uvisse svar. … Mor forsvinner er ei uvanlig debutbok, særlig av di forfattaren er så godt orientert.