Morihit giddii (å våkne opp til våren) er tittelen på Sollaug Sárgons fjerde diktsamling. Gjennom diktene viser hun hvordan vi mennesker karakteriserer hverandre, hvordan vi med hovmod tråkker på andre. Vi fornemmer forfatterens nærhet til naturen, hennes lengsel til barndommens sommerboplass. Hun skildrer kysten, sidaens sommerområde. Gjennom ordene aner vi en ubalanse mellom den store og den lille, mellom den overlegne og den som blir oversett. Pengemakten bringer gruver og vindmøller inn i vår natur, en natur som i deres øyne er unyttig og død.