Mange kritikere mener at Ingvar Ambjørnsen med Natt til mørk morgen befestet stillingen som en av sin generasjons fremste novellister.

«Jeg husker den første tyren. Den kom som skutt inn på arenaen. Så ble den brått stående og stampe med bena, forvirret og skremt av de fremmede lydene. De store musklene i nakken strammet seg, de lå som kveiler under den skinnende huden. Det var et flott dyr, og nå skulle det dø. Oksen sto der, struttende av muskler og liv. Det luktet sex av den. Energi, potens, sperma. Og den var rasende. De tappet den for blod, stakk den ihjel og slepte den ut etter bakbena. Jeg spiste det blodige kjøttet. Det var en god biff. Vinen var utmerket. Jeg var helt og holdent smertefri. Bare en svak murring i venstre nyre. Noen kilte meg med kården.»