Det begynte som gamle menn på randen. Fire av dem. De skulle bare dø. Og Thorsen skulle portrettere dem som fire vanlige gubber. Gamle Ola Nordmann, liksom. Men òg som fire landshøvdinger. Hva heter dem igjen, sa Thorsen, de gamle Arbeiderpartigubbene? Gerhardsen, Bratteli, Lie. Og en til. Ikke for å si noe om hva vi er eller har vært, men for å si noe om hva vi ikke er lenger: kollektive, pålitelig, etterrettelig.

Men så blei det noe anna etter hvert. Så blei det mer Thorsen enn gamle gubber. Det blei dikteren selv. Det blei brutalt biografisk poesi. Men ikke skriv det, sa Thorsen. Hva skal jeg skrive, da? Skriv hva du vil, men ikke det. Hva med: Ekstremt forgjengelig poesi? Ja, den er bra. Siste spatak? Ja. Seks fot under Torvund? Ja! Men hva betyr egentlig det? Det betyr at dette er siste gang, håper jeg, det betyr at dette er det første forsøket jeg gjør på å skrive den siste boka mi. Skjer det mer etter dette, blir det mot min vilje. THIS SQUID IS OUT OF INK.

Derfor har jeg i enda større grad gått i dialog med døde venner og kolleger i disse diktene. Fordi: det fins ikke noe håp i det lavlitterære. I Norge i dag er jeg helt betydningsløs. Jeg skriver mer enn noen gang i et vakuum.

Terje Thorsen er født i Fåberg i 1965 og bor i Oslo. Han debuterte med diktsamlingen Dikt fra ei nonne i 2009. Ned mot null er hans femte samling.