– Jeg heter Roger, sa han med et bredt smil og strakte fram hånden. Han var nesten et hode høyere enn meg, hadde lang hals og lang hake. Den grå strikkegenseren med to røde striper tvers over hadde et hull til høyre, rett nedenfor armhulen, og jeg hadde problemer med ikke å se på det. Han fulgte etter meg opp den smale trappa til arbeidsrommet mitt, og snakket ivrig hele tida på den hakkete og nærmest forskremte måten som jeg skulle oppdage var så karakteristisk for ham. Jeg tok det for å være førstegangsnerver. Det var åpenbart at han ville ha kontakt, at han hadde ønsket inderlig å få møte meg og kanskje gått lenge før han fikk mannet seg opp til å trykke på ringeklokka inne i porten. Men da jeg fikk ham inn på plass og jeg så ham sitte med knærne oppunder haka på skumgummiputene, som var det eneste gjestene kunne sitte på, ble det ujevne hullet i genseren hans det som avslørte hvem han var. Det var et hull i ham, en mangel og et mørke på samme tid.