Stuphedla-folket går en hard vinter i møte, og et følge setter kursen for Sogndal i håp om å få skaffet seg korn og annen mat. Det blir en trist ekspedisjon. I de en gang så livlige bygdene hersker det en uhyggelig stillhet, og på den ene gården etter den andre finner de døde mennesker. Men det er håp for fremtiden, for på Stuphedla-gårdene vokser det opp en ny generasjon, og stadig flere kommer til. Eirill forbereder seg på å ta farvel med Gygri, som ser ut til å få følge av ravnen Màni på sin siste reise. – Du er ikke alene, kjære deg. Du har både en søster og en bror, og de har mange barn som trenger en som deg til å lære dem revestreker og slikt noe, trøstet Gygri og strøk henne over håret. – Og du har alle oss andre, la Jaran til. Han hørtes ut som han var på gråten, han også. – Du blir aldri alene. Men Eirill var ikke enig. Uansett hvor glade de andre var i henne, var ingen som Gygri. Hun var som en bestemor, en venn, en læremester og den klokeste kvinnen i hele verden, og ingen ville noen gang være i stand til å erstatte henne.