"Historiene mine. Dine. Våre. De flyter i hverandre, må skrives ned for å skilles ad. Vi er alle historikere på vår egen lille måte."

Den britiske pianisten Joyce Hatto døde i 2006, og i løpet av sine siste leveår hadde hun spilt inn over hundre cd-er. I en nekrolog ble hun kalt «Den største pianisten i verden som ingen har hørt om.» Senere ble innspillingene avslørt som forfalskninger, alle sammen.

Dette vet vi, dette skjedde. Så begynner diktningen. Om igjen er en åpen og uredd fantasi basert på Joyce Hattos liv og fall. Og et portrett av Ida, som selv føler at hun lyver i rollene som datter, kjæreste, mor. Var det av Joyce hun lærte dette? Eller bærer vi alle spillet i oss, evnen til å slå an toner som ikke er våre egne, men som kanskje vil gi oss det vi ønsker oss mest av alt?