Noen mener Orvil er langsmal, andre sier noe kortvokst. Han har alpelue, er ordhag, ridd av rimtvang. Vennesæl. Kvinnekjær. Kongetro, men tilbringer halve tilværelsen i Värmland. Samværet med de gamle krigskameratene i Soseklubben byr på pjoltere og åndskveik. Orvil flakker rundt mellom kvinner; det er den reneste odyssé. Han er vel rett og slett en vitalist. Eller transcendentalerotiker. Her er også hemmelige blodsbånd. Orvil den rådville bor tidvis hos billedveversken Anni-Frid i Värmland. Hans sterkeste besettelse er Carmen i Madrid. Han har et forhold til sin forlegger Johanne i Oslo. Et livslangt vennskap med den modne og frilynte Florissa. Kia, en gammel halvflamme som luer opp, kaller ham en samvittighetløs søvngjenger. Og tar ham i favn. Så rammer katastrofen. Orvil innser at han har en blind flekk. Noen vil kalle det selvbedrag. Eller en moralsk deficit. Nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikkene iallfall. Men vil innsikten vare ved? Kan det ubetvingelige betvinges?