Knut lurer på om han er far til den førstefødte i ekteskapet med Lillemor. Og om han også skal påta seg farskapet da hun blir gravid med en ny elsker. Så blir Knuts eget sidesprang avslørt da elskerinnen Sanna dør brått og brutalt. Vil neste ekteskap også ryke - etter den affæren i Sverige? Og den i Usbekistan? Helena ikke bare tjener bedre enn ham, men er kanskje også noe kjappere i hodet. Litt bedre hukommelse. Fordi hun er 18 år yngre? Og dette nagende, fortærende: Hvorfor i huleste heiteste fikk han ikke det opprykket? Alt dette ... ubetvingelige! Det fordømte beinet. Og stortåa. Kneet er blitt bra, bare ikke i nedoverbakke. Brokken litt verre. Synet så som så, enkelte grå prikker. Noen skavanker skal man vel ha. Skummende morgenpiss, visstnok et tegn på sunnhet. Men hadde det ikke begynt å gå litt tregere? Og komme litt sånn pø om pø? Aldersheim. Var det ikke aldersheim doktoren kalte denne sykdommen? Men noen sa at Veblen skulle komme dit. På aldersheimen. Hva? Eldresenteret? Tenk at jeg skal dø barnløs! Har jeg fire barn, sier du? Totti-totti-tooo! Men nå har jeg et møte i New York. Da må jeg vel ta drosje? Kanskje jeg drømte det? Og det brefunnet i Jotunheimen: Kunne det være Elfrida? Som forsvant for 33 år siden!

«Det ugjenkallelige utfolder seg altså på flere plan i romanen, som utmerker seg med et lekent og overlegent språk, fullt av blødmer, ordspill og artig kuriosa. (...) Den usedvanlig språkbegavelsen Per Qvale. (...) Et underholdende og språklig suverent portrett av en uforbederlig rundbrenner» - Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad