En mann følger sin kone på sykehus, der de venter på at fødselen skal komme i gang. Alt omkring ham beskrives som om det var sett på lang avstand. Og den viktigste instansen i denne romanen er kanskje blikket: den navnløse mannens blikk, som følger hendelsene omkring seg oppmerksomt, kaldt registrerende. I løpet av noen timer, mens fødselen foregår, beveger han seg på sykehuset og i området omkring; han befinner seg nesten demonstrativt på utsiden av de andres verden. Men det finnes også et 'du' i denne romanen, og det er den fødende kvinnen. Gradvis og nesten umerkelig lades språket med en merkbar og nesten paradoksal innlevelse. Morten Øen har skrevet en roman med påtakelig fascinasjon for det kroppslige, grensen mellom levende og dødt. "Øyets trang til mykhet" er velskrevet og intens prosakunst.