Stuart forteller Flora at bestemoren, som trolig ikke har lenge igjen, leter etter henne. Flora forstår at det haster, men hvordan skal hun klare å komme seg til Skottland? Og vil faren tillate henne å reise?

Og der sto faren. Hun snappet etter luft. Faren var iført kilt, der han sto rak på gulvet mens føttene gikk i takt med musikken fra det som måtte være en sekkepipe. Flora kunne vagt huske å ha sett en i Skottland, uten at hun kunne huske hvor det var. Tonene var så stolte, men samtidig så vemodige. Da hun så nærmere på faren, så hun det.

Kinnene hans var våte av tårer.

Hva er et liv uten å vite noe om sine røtter?