Stavkirkedikt kom ut i 2010 og åpnet en ny åre i Jo Eggens forfatterskap: Reisen som arbeidsmetode. Selv om reisedikt har preget forfatterskapet helt fra debutboka Ting og tings skygger (1980), var det med Stavkirkedikt at reisen også ble metoden for diktingen. Kultur-, arkitektur- og lokalhistorie levendegjøres gjennom personlige møter og sansende meditasjoner. Øydikt (2013) er en forlengelse av dette, men perspektivet utvides til å omfatte samtiden - det historiske blander seg med reklamespråk og språkkritikk. I Ruindikt (2017) skriver Eggen fram ting som ofte glemmes; ruiner, reminisenser, palimpsester, brokker av historie og politikk. Som reisende tar Eggen uvante ruter og ender ofte opp i utkantene, blindveiene, ved en mur eller nede på bakken hos plantene og søppelet.

Med Reisedikt 2007-2017 foreligger de tre første av Jo Eggens reisediktbøker samlet i én bok, med etterord av Monica Aasprong.

«Til Jo Eggens 70-årsdag kommer tre samlinger reisedikt i én bok - som viser spennvidden i et av Norges viktigste poetiske forfatterskap. (..) Til sammen danner Eggens mange reisedikt bilder av europeiske landskaper, skildret med et poetisk blikk som virker minimalt opptatt av jeget, maksimalt rettet mot samfunnet og kulturen.» Tom Egil Hverven, Klassekampen