Diktene i Salt/Land ber ikke bare om å bli lest: de ber om å bli mumlet eller sagt høyt – å bli realisert, resitert og husket – slik sangen, bønnen og trylleformularet også gjør det. Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».

Sjarkbål

Kom nå gnister! Et min morkne side!

Ta fang der lakken flasser og bli mange

la min haikropp ravgult fylle luften,

og endelig forlate denne fjorden.

La dråpene med tynne jubels kvin

utånde gjennom mine mette porer

mens jeg bølger tungt imot grisetangen

som fletter seg rundt meg grønnet av hete.

Nå har jeg lagt meg ned og brenner rent.

En stund var det fråde og røyken den svarte,

dufter som steg fra mitt røkelseskar.

Da det raste ned, freste glohaugen herlig

og jeg så glimt av gir og svik gli over

blakrende øyne som våte ved bålet

speiler mine rasleglør i dette nå

og floa som kommer med ettermiddagen.

Havet det ene:

Kryp opp over leira, la saltvannet vaske.

Bort! Magre rester av aske og kull.

Og om det varme berget skulle slå seg

er krakk av stein som sprekker mitt farvel:

Nå er jeg ikke lenger, men jeg var

en skog, et skrog grodd inn i naustet.