Gunvor Hofmos diktning forteller om ensomhet og kulde, men også om en sterk indre varme, om lengsel etter samkvem med mennesker, men også om mystisk-religiøs opplevelse. Mange av diktene er fylt av hemmlighetsfulle visjoner, ofte skjønne, ofte skrekkinnjagende. Hun er en av våre ypperste og mest typiske representanter for den generasjon som stod frem like etter den annen verdenskrig, og en av våre betydeligste lyriske modernister. Hun fikk Kritikerprisen i 1971 og Doblougprisen i 1982.