Kunstneren Agnes har et forstyrret blikk på verden. Hun veksler mellom avmakt og stormannsgalskap, er lengselsfull og nådeløs, ekstremt velkledd og søker bestandig anerkjennelse, som hun aldri får nok av. Hun drømmer om en slags normal kjærlighet til et annet menneske, men trekkes uavlatelig mot det sadistiske og grusomme. Sanger fra Merkur er en kompromissløs roman, gjennomgående brutal, ført i et sjeldent vakkert språk.

To dager senere går vi i land; jeg er så fyllesyk at jeg nesten gråter. I det jeg låser meg inn i leiligheten ringer en journalist fra et feministisk tidsskrift og ber om en uttalelse etter at noen har anklaget meg for å skrive i en mannlig form, at kunsten min er for menn, eller laget for å behage et mannsideal, at jeg prøver å se verden gjennom menns øyne for å gjøre inntrykk på dem, et eller annet.

Når hun spør hvorfor jeg ikke er mitt ansvar som kvinnelig kunstner mer bevisst, sprekker jeg, mister nøklene på gulvet med en hard, klirrende lyd, og hveser og skriker om hverandre. Jeg er så sint at jeg sikler, jeg sier at hvis de ønsker seg et samfunn utelukkende bestående av fitteslikkere trenger de ikke flytte lenger enn til Sverige.

Så kaster jeg telefonen i gulvet selv om ingen kan se meg, plukker den opp igjen, blir het av redsel, ringer til Marte, hun svarer med rusk i halsen. Jeg gjengir samtalen, og først når hun brøler av latter og kaller meg en helt klarer jeg å slippe taket i håret mitt og telle mine egne, dundrende pulsslag.