Anne C. Eriksen har virkelig knekt koden for hvordan man kan skrive en slik historie. Nøktern, nesten litt stillferdig stil om krevende skjebner. Spennende å lese!

Historiene er både varme og brutale, fortalt med en saklig prosa, hvor selv de store hendelser og følelser får en likefram innpakning. Språket er også godt tilpasset tiden og konteksten det beskriver, og veksler derfor mellom fortellingene. Jeg har lett etter møtepunkter mellom damene, men har ikke funnet dem. Jeg har blitt overrasket, og rørt, og trist, og jeg kjenner på en slags søsterlig stolthet over damer gjennom alle tider som har kjempet og lidd for barna sine, og laget levelige liv der mye har gjort det veldig vanskelig for dem. Gratulerer igjen, og takk for at du deler historiene og skjebnene til disse virkelige menneskene som du har funnet i arkiver, biblioteker og samtaler. Dette er god historieformidling.

Eriksen skriv blant anna om overfarten til Amerika og livet der borte, om sjukdom og død og tuberkulosen som gjorde sitt inntog. Å reise til Amerika var for mange ein stor draum. Men ikkje alle fekk oppleve det «luftslottet» mange vart forespeilet. For det er ingen nåde for dei som er utan jobb og ingen som kan ta seg av dei, uansett kvar i verda ein befant seg i denne tidsperioden. Så med andre ord; livet gir og livet tar. Det klarer Eriksen å skildre på ein imponerende måte.