Slik en struts betrakter sine vinger er Steens syvende diktsamling. Det er et langdikt om løping, om Grete Waitz og om døden. Diktet åpner med jegets beundring av Grete Waitz. I og med at jeget har en muskelsykdom, går han inn for å styrke muskulaturen gjennom å kopiere Grete Waitz´ løpestil. Han løper, etter råd fra legen, for å utsette degenereringen av muskelcellene. Det ligner desperasjon. Etter hvert som Grete Waitz blir syk og nekter å skjule sin sykdom, søker han å kopiere også dette.

I Slik en struts betrakter sine vinger kombinerer Steen egne erfaringer med nær samtidshistorie. Det er et langdikt som bruker fortellingen, det biografiske og det billedskapende i en original og uventet form. Diktet står i slektskap med hans forrige diktsamling, Kveita, som Jan Erik Vold har kalt "ei original diktsamling som ikkje liknar noko anna vi har på norsk.» (Dag og Tid)