Tatiana .îbuleacs debutroman Sommeren mamma hadde grønne øyne omtales som en av de store oppdagelsene i nyere europeisk litteratur. Den suksessrike kunstmaleren Aleksy er bundet til rullestolen etter en tragisk ulykke. Når det butter imot med den kunstneriske inspirasjonen, oppfordrer psykiateren ham til å gjenfortelle historien om sommeren da alt forandret seg. Sommeren da han sto på terskelen til voksenlivet og som han tilbrakte med sin forhatte mor i en landsby noen timer utenfor Paris. Aleksys erindringer om fortiden fortelles med en penn full av råskap og svart humor, og viser en intens fortellerkraft i dette brutale vitnesbyrdet, som kombinerer harmen, maktesløsheten og skjørheten som lever i forholdet mellom mor og barn. Leseren blir kjent med moren han hater, den døde søsteren Mika, den gåtefulle Moira, landsbyens alkoholiserte utleier John, kunstneragenten Sacha og Aleksys pubertale bestevenner Jim og Kalo. Fortellingen formidler erfaringer som Aleksy og familien deler med millioner av «bindestreks-europeere»: polakker, rumenere, eks-jugoslaver og andre som i flere generasjoner har flyktet fra krig og uutholdelige regimer og blitt en del av demografien i andre europeiske land - ofte som del av en sosial underklasse, i et Europa hvor kulturen fra deres hjemland blir møtt med dyptstikkende fordommer. Ofte får familiene en merkelig status som «halv-europeere» - verken representanter for innfødt kultur eller mangfold. Tatiana .îbuleac har skrevet en roman som fletter sammen liv og død i sin appell til kjærligheten og tilgivelsen. En fortelling om den forunderlige og triste og fantastiske sommeren, som i all sin prakt får representere det virkelig gode i livet: kjærlighetens overveldende, livgivende og magiske krefter, som blusser opp, for brått å slokne, men som vi aldri glemmer.