En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.

Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.

For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?

På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.

Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.

Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.

«Helt nydelig! Mjønes er en spennende forfatter som har gitt ut flere kritikerroste bøker, men med «Spuria» bør han få et stort gjennombrudd. Denne gangen har han skrevet om barn født utenfor ekteskap, adopsjon og hemmelighold. Og det er gjort med stor følsomhet og innlevelse. (...) Johan B. Mjønes humanistiske tilnærming til menneskene i denne fine romanen sitter i. «Spuria» er en velskrevet og viktig fortelling om innenlandsadopsjon og stempling av mødre og barn som uekte.» Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 6)

«Nydelig om alderdom og savn. Sterkt og bevegende om eldre kvinne som vil finne sønnen hun adopterte bort da hun var 16 år. «Spuria» er nok en sterk roman fra Johan B Mjønes, og en fortelling som føles nødvendig i vår tid hvor det meste fortelles i store bokstaver. En historie om noe så enkelt, komplisert og menneskelig som sorg, savn og kjærlighet.» Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen (Terningkast 5)

«Smertefullt om tapet av et barn. Borende kulturhistorie om hvordan løgn og hemmelighold får konsekvenser for et helt liv. (...) Det er en gripende historie Mjønes forteller. (...) Mjønes' metode er stødig og overbevisende: Med utgangspunkt i nåtiden lar han konkrete gjenstander eller hendelser, som en klut, et veggur eller et fall, kaste Kristin tilbake til ungdommen. Minnene kommer og går, nærmest i én og samme setning, slik Jon Fosse så suverent kan operere med tid og bevissthetsforskyvninger i sine bøker. (...) Johan Mjønes er taktil og følsom i fremvisningen av Kristins minner. Til tredjepersonsfortelling å være, kommer vi helt inn under huden på den aldrende hovedpersonen. (...) Slutten skal slett ikke røpes. Men rørende, det er den.» Anne Cathrine Straume, NRK (Terningkast 5)

«Johan B. Mjønes maler et rørende portrett av en kvinne som endelig tør slippe taket i fortidens skam. (...) ... i Mjønes sine sikre hender blir det litterær magi. (...) Mjønes har skrevet en roman som ikke bare griper tak i deg; den nekter å slippe.» Torstein Hoset, Stavanger Aftenblad (Terningkast 5)

«Johan B. Mjønes skriver med varme og teknisk begavelse en rørende adopsjonsroman. (...) På sin sobre måte lar forfatteren det skinne tydelig igjennom hvilke omkostninger kvinner har måttet betale. Adopsjonsmotivet er det mange som har skrevet om, men portrettet av Kristin står frem. De skarpe kantene hennes og tilbøyeligheten hun har til å snakke før hun tenker, blir skildret med en påtagelig ømhet. (...) I årets bok viser han (Mjønes) ikke bare frem en konkret forståelse for forfallets langsomme bevegelse. Det fortellertekniske hovedgrepet hans er dessuten av høy klasse. «Spuria» er en oppvisning i elegante overganger mellom nåtid og fortid, presens og preteritum. (...) en følsom, øyeåpnende fortelling om skam og sorg og fortidens galskap.» Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

«Johan B. Mjønes' roman er en bevegende fortelling om et mindre kjent kapittel i norsk kvinnehistorie. (...) Portrettet, både av tenåringsjenta og av den aldrende Kristin, er nydelig og nyanserikt. (...) I «Spuria» lykkes han (Mjønes) å bygge en svært troverdig 1900-talls kvinnekarakter. Begge hovedpersonene tegnes med psykologisk troverdighet og med fine, karakteriserende detaljer. (...) «Spuria» er en både sår og vakker bok. Det er kjernehistorien rundt adopsjonen som holder leseren fanget. (...) Mjønes' fortelling får fram det livslange såret slike erfaringer kunne medføre og romanen oppleves som smertefullt troverdig. (...) Mjønes har i «Spuria» en stødig hånd med dette hjerteskjærende stoffet, og han loser det hele i land med en helt perfekt avslutning.» Janneken Øverland, Klassekampen