«Gang på gang, gang på gang har jeg gjort det. Transet over Stille-havet med fly. Nei, nei, det har ikke noe med trans å gjøre, og heller ikke med bestemor Toyokos transer, men å være i transitt. Trans- betyr å overføre, oversette, krysse over til den andre siden. Fra øst mot vest, og fra vest mot øst. Det føles av en eller annen grunn mye lengre, dystrere og mer slitsomt å reise fra vest mot øst enn omvendt. Det er så slitsomt at det egentlig ikke oppleves som å reise, det føles mer som først å dø, og så komme seg opp igjen fra Det mørke riket - det hinsidige.» Tornetrekkeren er tilsynelatende en streit roman som handler om en person med samme navn som forfatteren, en middelaldrende kvinne som dras mellom pliktfølelsen til sine aldrende og døende foreldre som bor i Japan og sin egen California-familie: en eldre ektemann (mye eldre enn henne) og tre tenåringsdøtre i forskjellig alder. Jeg-personen befinner seg stadig i bevegelse mellom Japan og USA, slites mellom sprikende lojaliteter og strever med å holde sitt eget jeg samlet og produktivt. Men noen rett fram «virkelighetsroman» er dette ikke, It. inviterer et arsenal av andre stemmer inn i teksten. Alt fra japanske samtidspoeter, klassiske buddhistiske tekster og folkeeventyr til vestlige forfattere som Evripides og Kafka er med i koret som kommenterer det som skjer, eller gir uttrykk for hva som skjer inni hovedpersonen. Det er dette, samt forfatterens usminkete beskrivelser av aldring og sykdom, som gjør Tornetrekkeren til en bok som ikke ligner på noe du har lest før.