Bryllup og begravelser. Sekstiårslag og navnedager. Juleselskap og søndagsmiddager. Familien er samlet, og hver gang er det som om hele dens historie fortelles. Alle man elsker. Alle man blir elsket av. Skuffelsene man bærer på. Forhåpningene. Gaven man takker for fordi det er tanken som teller. Sorgen som omslutter alt.

Jens er bare tjueto år gammel da faren hans dør av et hjerteinfarkt. Han ble ikke engang femti. Nesten tjue år senere faller moren hans om. Legene kaller det et «illebefinnende», uten at de kan si så mye mer. Men hukommelsen hennes er påvirket. Hele måneder er borte. «Jeg er ingenting uten minnene mine,» sier hun.

Foreldrene skilte seg da Jens bare var tre år gammel. Begge giftet seg på nytt, og fikk nye barn i hvert sitt land, og det som bare har vært hans, minnet om den lille familien på tre, har hele tiden vært noe lite, men samtidig helt sentralt. Nå, med morens sviktende hukommelse, er denne historien plutselig på vei til å bli borte.